Du tror det ikke før du får se det...

Noen ganger skjer det ting som er så vannvittig, så usannsynlig og så merkelig at man nesten ikke kan tro at det er sant. Religiøse vil kanskje si ”Guds veier er uransakelige”. New Age entusiaster tyr kanskje til ”Mer mellom himmel og jord enn vi klarer å fatte”. Dette er en av disse sakene. Før du leser videre kan du se youtube videoen. Forklaring følger i neste avsnitt.

I begynnelsen av august stoppet innspillingen av Victor fordi vi ikke fant en pyjamas. Eller, det vil si, vi fant ikke den typen pyjamas vi var på utkikk etter til en pris som filmens budsjett kunne overleve. Vi har til nå kun 3500 kroner å bruke, og da var det uaktuelt å bruke 400,- av de på en moteriktig pyjamas fra Dressmann. Den skal tros alt bare være med i 30 sekund av filmen.

En kjenning av meg tipset meg om at det gikk an å ringe inn til ”Telefonrøret” i Saltenposten for å spørre om noen hadde en i størrelse large å låne bort. Mandagen etter tipset sendte jeg en e-post til redaksjonen i Saltenposten og spurte om nettopp det.

Dagen etter kommer det ikke på trykk, jeg får derimot en e-post fra redaksjonen hvor de informerer om at det kommer i neste utgave, altså torsdag. Jeg tar med meg ungene på en sykkeltur og havner hos min hyggelige og alltids hjelpsomme svoger Daniel. Han spør hvordan det står til med innspillingen, og jeg svarer som sant er at det er stillstand inntil vi har anskaffet en pysj, men at jeg har et håp om at noen skal ta kontakt etter torsdagens avisutgivelse.

Med det starter snøballen av absurditeter å rulle. Daniel har nemlig en pysj i størrelse large som passer perfekt til filmen. Hvorfor har jeg ikke spurt han før? Nok om det. Vel hjemme fra sykkelturen sender jeg raskt en ny e-post til Saltenposten redaksjonen hvor jeg takker for hjelpen, men informerer om at det ikke er nødvendig å trykke pyjamasbehovet mitt - jeg har nemlig funnet en ”pyjamas bukse og skjorte i riktig størrelse”. Fornøyd fortsetter jeg planleggingen av lørdagens innspilling, og tror at saken er ute av verden. Så feil kan man ta.
Dagen etter ler kona høyt og sier at det står om meg i avisens nettavis. Vanntro går jeg på nett. Og holder på å le meg i hjel.

Tiden går og jeg har så smått glemt av den tøysete ikke saken. Helt til mandag rundt middagstid. Da spør Helge meg om jeg har hørt ”Misjonen” klippet. ”Misjonen klippet?” svarer jeg. Jeg jobber i skoleverket og har ikke anledning til å lytte til radioen. Helge ber meg laste ned PodCasten fra P4s nettside og spole fram til 34 minutt.

Jeg gjør som han sier… og holder på å le meg i hjel igjen…og igjen…og igjen…
Dagen etter har jeg summet meg nok til å skrive en epost til Atle Antonsen og Johan Golden. Skal dele den med dere når jeg får svar.